Livet, eller det som kunne vært et liv.

Livets veier er uransakelig, og man vet vel aldri hvor det ender. Jeg er uendelig dårlig på ordtak, og fremmedord. Men det får være, som mannen min ofte sier «skulle ikke tru du hadde en master.. »  Livet er rett og slett for kort, eller…

Mandag hadde jeg fri fra jobb, for å pusse opp ny bolig. Mannen hadde turnus fri. Da blir det selvfølgelig en oval morgen, med dertil jogge tur. Vi dro ut rundt kl 10, det var overskyet men solen var på vei. Vi skulle jogge omvendt tur av søndag, og på vei oppover sier mannen min; Nå kommer solen snart. Jeg ser oppover, og der ser jeg en mann. Fordi jeg har en tendens til å se menn som tisser, mastuberer og liknende, så tenkte jeg at han tisser. Så ser jeg litt nøyere, og sier til mannen min; Jeg tror mannen har hengt seg. Mannen min ser opp, og bekrefter mitt syn. Han sier (da ingen av oss har med tlf) Løp å finn en telefon, ring politiet.

Jeg skremte sikkert livskiten av damen jeg så. Jeg ropte om hun hadde telefon, om hun kunne ringe politiet da det hang en mann i et tre. Jeg løp ned (ja jeg løp) og hun sa hun var blitt overført til operasjonssentralen. Jeg fikk telefonen og sa høyt og tydelig hvem jeg var og forsøkte å fortelle hvor jeg var, og at mannen min og jeg hadde funnet en som hadde hengt seg i skogen og at vi ikke hadde telefon. Hun spurte om mannen var død, og at vi måtte forsøke å få han ned for å starte livreddende førstehjelp. Jeg skrek til mannen min at han måtte begynne med livreddende førstehjelp, og han skrek tilbake at han var dau. Jeg sa dette til damen, som sa at vi måtte starte livreddende førstehjelp og lurte på om mannen min hadde telefon.

Litt uimponert over å ikke bli hørt på operasjonssentralen, men….

Vel, damen med telefon fikk beskjed av meg om å bli stående, jeg løp bort til møtepunkt for å vente. Det føltes som en evighet. Jeg var varm, begynte å bli kald og usikker. Så jeg jogget for å se damen, hun sto parat, deretter tilbake og litt oppover en vei. Der kom ambulansen.

Jeg sa han hang et stykke opp, og at det var bratt å gå. Så sammen med to ambulansefolk, bærende på hjertestarter til en mann som var veldig død, gikk vi oppover. Da damen fra AMK hadde litt glatte sko, ble hun ble hengende litt etter. Mannen min møtte oss, tok litt over, og jeg gikk ned for å få damen opp. Så kom vi opp da, og jeg gikk atter ned for å møte politiet. Damen jeg sikkert har ødelagt hele livet til, hadde henvist politiet opp og fått tillatelse til å gå. (beklager virkelig at jeg ikke takket deg, og beklaget at jeg skremte deg. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg trengte å varsle, og tenkte ikke på at det jeg sa var skremmende eller sjokkerende) Og jeg gikk sammen med politimannen opp.

Jeg så den hengende mannen igjen. Jeg fikk vondt inne i meg. Jeg sa til AMK mannen at jeg beklager hvis jeg begynner å gråte. Jeg så den hengte mannen igjen. Jeg måtte jo se igjen 😦

Jeg ser en ung mann, 20-30 år. Treningstøy, mellomblondt hår som henger over det ene øyet. Jakken som ligger under treet, en whiskey flaske jeg har sett beboere på jobben drikke liggende, nesten full. Og jeg tenker; Så forferdelig, så ung. Det gjør meg vondt å se. Jeg tenker på hva som har vært en utløsende faktor, jeg tenker på familien hans. Det gjør vondt. Beklager, men det var helt for jævlig.

Ambulansemannen mannen spør hvilket forhold jeg og mannen min har, er dere kompisjoggere, venner eller… Jeg bekreftet at vi hadde vært gift i nesten 18 år, og at jeg kan prate med han. Så spør mannen min (ikke for å være kynisk) om vi kan jogge videre, og vi får bekreftelse på dette. Vi jogger…

Livet er for kort, og hva får en ung mann til å gå å henge seg? Hva med hans pårørende? Hvorfor i min joggeløype? HVORFOR???????? Livet er altfor kort til å avslutte det for tidlig, det triste med dette er sorgen for at noen ønsker å ende sitt liv før det egentlig er oppdaget.

Mange ubesvarte spørsmål, selv om hovedtanken min går til de pårørende, og mine følelser og tanker. Så uendelig trist, så utrolig unødvendig…

Hva vet man egentlig om livet? Hva vet man om hva som skjer? Er det ikke veldig egoistisk å ta sitt eget liv? Tenker man på de som sitter igjen, hvis det er noen som sitter igjen? Døden har mange ansikt, og livet har mange skjebner, men hvem er vi som bestemmer om når vi skal dø? Hvorfor skulle vi finne akkurat deg? Hvorfor skal bilde i hodet mitt hjemsøke meg? Jeg vet ikke, men…

Jeg tror ikke på gud, eller har noen religiøs forankring. Jeg tror på det jeg ser. Og det jeg så denne mandagen var ikke meg fortjent. Og ei heller noen andre.

Jeg har sett for mye av livet, til å vite at livet er enkelt. Jeg har opplevde for mye til å si at det å leve er noen dans på roser. Men jeg vet også så mye, at det å ta livet sitt kan være et ønske om å slippe, selv om at jeg mener at det er utrolig egoistisk. Beklager språk og uttalelse med; Din jævla drittsekk, hvorfor skulle du ødelegge min joggetur, mine følelser, mitt liv? Hva er grunnen til at du mener at jeg fortjener å se bilde av deg på netthinna mi hver gang jeg lukker øynene? Hvorfor skal jeg som ikke vet hvem du er, forsøke å forstå? Tenke på dine pårørende og hvor jævlig de har det nå? Tenke på  hvor drittalt livet kan være? Tenke på hvor enkelt det kan være å bare avslutte livet grunnet litt/mye motstand? Drittsekk! Ja det mener jeg. Du var en drittsekk som ga meg dette. Og nei, jeg fortjener ikke dette. Ikke mannen min heller.

Så kan du som leser tenke, jøsses for en kald fisk, eller at jeg ikke forstår en dritt, eller at jeg mangler empati osv. Jeg er ikke kald, og jeg forstår veldig mye, og hadde jeg ikke hatt empati hadde ikke dette gjorde meg veldig vondt. Jeg hadde ikke våknet om natten med bildet fra mandag, jeg hadde gitt faen. Tenk om noen andre enn meg og mannen hadde funnet dette liket? F.eks en barnehage som ofte ferdes i dette område. Lettskremte mennesker? Andre? Jeg fikk sjokk, og jeg har det enda. Selv  om jeg med årene har blitt flink til å reflektere, og bruke menneskene rundt meg. Og de rundt meg, de hjelper meg, det setter jeg pris på og jeg håper at de vet. Beklager igjen, men du som antagelig hang deg på søndag kveld i min joggesti, jeg synes at det du gjorde viser mangel på medmenneskelighet og empati. Tenkte du over, før du hang deg, på de som kunne finne deg? At det kunne vært et barn som kanskje ville fått ødelagt hele livet sitt grunnet traumer? Tenkte du i det hele tatt på andre enn deg selv? Som jeg skrev over, jeg synes det er egoistisk å ta eget liv. Det å prøve er et rop om hjelp, men dette var et bevisst valg. Tenkte du på foreldrene dine? Venner? Kjæreste?

Jeg vet at du kan ha hatt et traumatisk liv, eller opplevelser. Jeg vet at du kan ha vært mobbet. Jeg vet du kan ha vært utsatt for å uendelig mye. Men gir det deg retten til å ta ditt liv? Jeg mener ikke det. Jeg mener vi må gjøre det beste ut av hva vi har, og uansett hvor langt ned vi kommer kan vi enda komme lenger ned. Og ja, uansett hvor mørkt det kan se ut, så blir det som regel lysere. Eller som en kjent professor sa, det finnes alltid nyanser i grått. Men igjen, jeg sitter ikke med en fasit. Jeg er kun en enkel medborger som mener mye om mangt, men kunne ønske at jeg kunne så mye mer enn hva jeg kan.

Jeg vet ikke hvem du som hang deg angivelig natt til mandag, er. På en måte håper jeg at jeg ikke får vite det. Men det jeg håper er at du har funnet din plass, og at dine pårørende har en eller annen forståelse for at at du har gjort som du har gjort. På en måte håper jeg at det finnes et liv der ute, og at du har funnet din lykke. Så skal jeg jobbe meg igjennom mine traumer, og håper at jeg aldri i mitt liv, finner en hengt ung mann i skogen igjen.

Som en avslutning skal jeg si at jeg jogget på tirsdag morgen før jobb, nesten samme tur. Jeg hadde vondt i magen, og hadde egentlig ikke lyst, men jeg gjorde det. Litt som når du faller av en hest, du må opp igjen. Og det var jævlig. Men jeg stoppet rett ved der du hadde valgt å avslutte ditt unge liv, og jeg sa at jeg håpet at du hadde funnet din fred.     Og jogget hjem igjen.

I dag, i dag jogget jeg til jobb.